Skrev dette mens jeg satt å spiste på Mc  Donalds i dag…

Sitter på Mc Donalds med tårer i øynene og ser på en far med sin syke datter på ca 13 år. Tror kanskje hun er autist. De har kjøpt hamburger og pommesfrites.  Faren finner et bord hvor de kan sitte. Men datteren klarer ikke å sette seg ned.  Hun bare står og knipser med fingrene, skjelver og lager en klagende lyd mens hun snakker med seg selv. Det høres ut som hun er gråter, sånn lyd lager hun. Faren snakker rolig med henne hele tiden, og prøver å få henne til å sette seg ned på stolen.  Hun har nå stått sånn i nesten en time. Jeg ser det fortvilte ansiktet til faren. Jeg skulle så ønske at jeg kunne hjelpe til.
Jeg lukker øynene og ber en stille bønn inni meg. En bønn om hjelp og styrke til dem begge. Én time tok det før hun klarte og sette seg ned å begynne å spise. Faren er fremdeles like rolig og snakker rolig med henne mens han ser på henne med verdens snilleste øyne.
Plutselig reiser hun seg og hyler, hun ser livredd ut. Tror hun får et panikkanfall av noe slag. Hun begynner å gå. Stopper midt i køen av folk som venter på å bestille. Alle ser på henne.  Jeg ser at folk blir usikre. Faren går like rolig bort til henne, legger armen rundt henne mens han snakker med henne. Helt rolig. Han bryr seg ikke om at folk stirrer. Tar henne med tilbake til plassen sin og forteller at hun må spise maten sin.

Jeg blir så utrolig lei meg, men samtidig så utrolige imponert over den pappa’n. De har nå sitter her i 1 og en halv time og dattern har kun  fått i seg 3 biter av burgeren og  et par pommesfrites.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og her sitter jeg og klager over at sønnen min er lat og ikke alltid rydder etter seg…

Livet er så utrolig urettferdig!!!
Dette setter virkelig ting i perspektiv.

Har bare lyst til å til å gi dem en stor klem begge to! 😢

Bildet er kun til illustrasjon